Min skole var Heer skole i Østre Trøgstad, som ble nedlagt for mange år siden. Elevene ble overført til Havnås skole, men jeg fikk fullføre mine syv år i folkeskolen på Heer. Jeg husker godt første skoledag og møtet med vår lærerinne Inger Raugstad, som dessverre døde så altfor tidlig. Jeg husker henne som en pen og omsorgsfull dame.

Det var far jeg ville skulle følge meg til den første skoledagen. Det føltes tryggest slik, men det var litt rart å oppdage at alle de andre elevene møtte opp i følge med sine mødre.

Mitt barndomshjem var en av de fem Nes-gårdene i «Nes-roa» i Østre Trøgstad. «Nes nordre mellom» er gårdens fulle navn. Skoleveien gikk om Bingen Landhandleri, over Bingsjorda og Haraberget, forbi Grimsrud-gårdene og til skolen, en strekning på 4,7 km. Om sommeren ble sykkelen brukt, om vinteren ski eller spark.

Når jeg kom fram til butikken fikk jeg som regel følge med Trygve Engen, som var like gammel som meg og gikk i samme klasse. Jeg kunne begynt på skolen allerede i 1939, men da jeg er født helt på slutten av året 1932 mente foreldrene mine at det var best å vente til 1940. Skoleveien var jo nærmere 5 km.

Om vinteren når det var snø og vi kunne gå på ski, gikk jeg ofte gamleveien om Gylstad-gårdene og Bingslia, over «Bingsblekket» og fram til Øst-Bingen. Da ble skolenveien korta ned til ca. 4 km.

På gamlestua på Øst-Bingen hang det i alle år en gradestokk på nordveggen som vi ofte var bortom og så på. For det blåste ofte kald «nordasno» på Bingsjorda, og spørsmålet var ofte hvor kaldt det var på Bingen i dag?

Ivar Karlsrud kjørte sin melkerute samme strekningen som vi hadde skolevei, helt fram til Sørbråta-veiskillet. Vi ønsket mange ganger når det var dårlig vær, at han skulle stoppa og bydd oss skyss, men det hendte aldri. Den gamle Chevorleten med knottgenerator gled alltid forbi. Det hadde vel også vært uforsvarlig å ta med viltre småbarn på lasteplanet. Ivar visste nok det.

Jeg hadde ofte følge med ei jente fra en av nabogårdene, Solveig Nes. Det var kun to jenter i vår klasse, og åtte gutter. Da vi kom opp i «storskolen» og bytta klasserom til den andre enden av skolehuset fikk vi lærer P.C. Aarstad som lærer. Han hadde hunden Basken, en langragga fuglehund som han også ropte inn når friminuttet var slutt.

På hjemvei fra skolen var vi gjerne fem stykker i følge fram til Haraberget, som i vår skoletid var en mye mer markert topp enn nå. Der skulle Kjell Heier ta av på gårdsveien inn mot Bjørnemyra og Krakavika. Dette var en obligatorisk stopp.

Trygve hadde foreldre som hadde butikk,og kunne noen ganger, da vi var større, få tak i ei pakke med Hobby eller Teddy, og vi kunne tenne en sigarett som gikk på omgang. Dette var nok etter at freden var kommet og krigen var slutt.