I midten av april begynner en av årets høydepunkter for den som er glad i naturen. Da spiller tiuren våren inn.
Litt over klokka tre på natta famler jeg meg ut i skauen og begynner klatringa oppover mot de gamle spillplassene. Jeg kjennner spenningen og forventningene. Er de her i år også? Blåser det litt i meste laget? Yr.no spådde 2 m/s men det er kanskje litt mer. Vinden rusker forsiktig i grantoppene over meg.
Stien går i ei nordhelling og et par steder sperres veien av såpeglatte isbreer. Jeg må ut av stien og jobbe meg rundt. Tiurleiting tidlig på våren er gjerne en kjølig og stillestående geskjeft. Det er lurt å kle seg godt, men på turen opp blir jeg mildt sagt varm i trøya. Det er fortsatt så mørkt at jeg bare så vidt aner stien foran meg og en lavthengende grein som ikke har rettet seg opp etter vinteren enda, gir meg en ørefik i det jeg stryker forbi.
Flere ganger stopper jeg opp og lytter. Var det en «klonk» fra tiuren eller bare dråper som drypper i steinurene langs stien? Jeg forsøker å roe pusten og anstrenger hørselen alt jeg kan. Nei, det er ikke mulig å skjelne noe spillmønster fra bakgrunnsstøyen. Jeg fortsetter oppover og forsøker å trå så stille som mulig.
Ny pause, et par magadrag for å roe pusten, ny lytting. Der? Jeg venter, men hører ikke noe nytt klonk. Var det innbilning eller tok den akkurat en pause? Jeg fortsetter enda noen meter, saktere og mer forsiktig nå.
Der? Midt i et skritt, synes jeg å høre et klonk og bråstopper. Men det er ikke noe blivende sted. Jeg står i et bløtt søkk og det surkler rundt skoene. Jeg tar to kjappe skritt fram for å finne tørrere fotfeste og da! I det vinden løyer av litt hører jeg «ploppet» og i den plutselige stillheten hører jeg også den karakteristiske hveselyden som etterfølger klonken. Tiuren begynner å kneppe på et nytt vers og jeg begynner å peile den inn.
I det neste klonk kommer, tar jeg to kjappe skritt ut til høyre og forsøker å finne stabilt feste i skråningen foran meg. Nytt klonk, ny klatring oppover skråningen. I det jeg kommer opp på knausen hører jeg plutselig en tiur til, litt lenger oppe og til venstre. Den nærmeste svarer på utfordringen. Jeg tar en kort pause og prøver å finne rytmen. Sitter de for tett, risikerer jeg å støkke opp den ene mens jeg går på den andre.
Nytt klonk, og så er jeg i bevegelse igjen. Prøver å unngå tørrkvist på bakken og peile inn den nøyaktige retningen. Det er ikke så enkelt som man skulle tro. En tredje tiur blander seg også inn. Jeg er under femti meter fra den første, da denne plutselig bestemmer seg for å ta en pause. Har den hørt meg? Jeg tviler, men stilt ble det i hvert fall. De to andre kappes videre. Skal jeg gå på en av dem i stedet? I så fall må jeg ta en ganske stor sving ut til venstre for å unngå å skremme opp «tause Birger» som befinner seg rett forut.
Det blafrer plutselig i vinger et stykke framme. Noen av røyene som vil ha bedre utsikt kanskje? Plutselig er min tiur i gang igjen, og jeg rykker videre fram. Nå kan den ikke være mer enn et steinkast unna og jeg saumfarer de mørke furuene som strekker seg mot nattehimmelen. Det er umulig å skjelne fjær fra furubar. Jeg begynner å sirkle i stedet for å gå nærmere. Kan jeg komme meg opp på nærmeste kolle, vil sikten bli bedre.
Plutselig blir jeg var en bevegelse i ei furu på kanten av kollen. Det er tiuren og den sitter mye nærmere enn jeg trodde. Jeg beholder posisjonen bak grana og studerer den mens den spiller flere vers. Det er en staselig rugg. Til slutt bestemmer jeg meg for å gå litt ut til venstre for å få enda bedre sikt.
Tiuren slår en ny klonk og i det den begynner å hvese, tar jeg et skritt ut fra granleggen. Da skjer det! En røy som har holdt til i det samme treet jeg har gjemt meg bak, kaster seg ut og forsvinner. Tiuren blir skeptisk og gjør en pause. Den har nok ikke sett meg, men stusser vel fælt på hvorfor dama stakk, når den spilte så flott. Grålyset siver inn. Jeg kikker på klokka. Ti over halv fem. Lenge konkurrerer vi om hvem som er mest tålmodig, tiuren og jeg. Lenger opp i lia spilles det fortsatt, men det går i rykk og napp. Ingen av de to andre er like hissige som den jeg har gått på.
Til slutt vinner tiuren. Jeg orker rett og slett ikke å stå rolig lenger. Sakte som sirup begynner jeg å bevege meg bakover, slik at jeg holder grana mellom meg og tiuren. Ingen vits å uroe den mer enn nødvendig heller. Den slår et par prøvende knepp, men føler seg tydeligvis fortsatt utrygg. Eller sur, fordi røya dro. På femti meters hold øker jeg takta litt og prøver å nærme meg en av de andre, men de også har lange pauser nå. Det begynner nok å bli for lyst.
Jeg snur og finner tilbake til stien. Samtidig starter min tiur opp igjen. Den spiller fornøyd videre. Jeg bestemmer meg for å la den få fortsette uforstyrret. Klokka er kvart over fem og det skal ærlig talt bli godt å komme seg hjem til en varm dusj. Turen nedover går lett. Lyset siver inn østfra og foran meg brer Hemnessjøen seg ut. Jeg har opplevd en flott vårnatt i skauen og livet kan ikke bli mye bedre enn dette.