I skyggene på nordasida av åsen rager Trollkjørkas spir opp over furutrærne.

”Kjørka” ligger i lia opp fra tjernet, og består av ca. 15 store steinblokker . Dette danner et forholdsvis høyt tårn med et rom inni. Tårnet kan ikke være dannet av steinras, så tilblivelsen virker gåtefull. Veggene innvendig er svertet av røyk, og et sagn sier da også at ”kjørka” i sin tid var tilholdssted for røvere.

Et annet sagn forteller om den gamle storgården Langsæter. I de eldste tider rådde denne gården over store områder både nord- og sørover, ja, helt til grensa mot Hærland skal eiendommen ha gått. Her var det ei eneste datter som vokste opp sammen med en fattiggutt. Hun festet seg så sterkt til denne gutten at hun ingen annen ville ha. Men ”faderen” bestemte at hun skulle giftes til en rik mann på Hølandsida, og bryllup ble holdt. Da bryllupet var over, skulle hele følget reise over fjellet hjem til brudgommen. Men dette var på vinterstid, og de ble overrasket av en skrekkelig snøstorm. Rett ned for ”Trollkjørka” veltet sleden til brudfølget, og brura ble stokk borte. Hun var og ble borte til tross for alt folka lette, og brudgommen reiste sorgfull og tomhendt hjem.

Det sies at det mange år seinere kom for en dag at gutten og jenta levde på en gård i ”Ømærk”, så kanskje fikk historien en god slutt for dem. I alle fall ble denne hendelsen den gang satt i forbindelse med ”Trollkjørka” og fjellets og naturens makter. Vi moderne mennesker blir slått av storheten i skaperverket foran dette naturfenomenet. De store steinblokkene peker trassig oppover, og minner oss på at menneskene skal streve videre. Himmelen er høy og vi er små, men noe er sterkere enn oss. Det gir trygghet.